Hege’s Dagbok

Litt av hvert fra Afrika 2009-12-10

24/7/2009

Klokka er halv 3 fredag den 24/7. Akkurat nå høyt over Sahara dessert fikk jeg ånden over meg til å skrive ned noen linjer.

Jeg setter inn bildene så da kommenterer jeg de og... (Cali...)

Her morer Hege seg med spill, beregnet for barn som kjeder seg på fly.

Vi, Johnny, Roger, Jan Tore og jeg er på vei til Afrika.

For meg startet turen allerede for noen uker siden. Da meldte den første reiserfeberen sin ankomst. Da er det atter en tid hvor humøret går opp og ned . Jeg kan vel si at humøret er mer på minus enn pluss siden.

Meeen med en ivrig og glad kjæreste (blivende ektemann) så ble jeg med i år også. Det er ikke det at jeg ikke gleder meg....men det er sååå mange ting som må gå et par tre fire fem ganger igjennom hodet først.

Så var det losjien da...... huff å huff.... feltcamp..... Tenk om jeg blir så redd at hysterien tar overhånd og de må flytte meg til et annet sted ..... flaut... flaut....

Så satt jeg her da... mange 1000 fot over Afrikas nordkyst, på rad 35. Tenker egentlig ikke så mye over uka ennå..... det får komme etterhvert ... deilig å endelig slippe bekymringene halveis nede i rødvinsglasset. Ved siden av meg har jeg kjærsten og bak meg sitter Roger og Johnny.

Vi har vært på farten siden kl 3 i dag tidlig så begynner å merke på kroppen at det har vært mye stillesitting....

Så hva skal jeg jakte iår?? Håper det blir gris og impala... mest av alt ønsker jeg meg en stooooor gris som ikke er skutt fra blind’s. Jeg vil gå masse. Se giraffer, ååååå kanskje en baboon?? Ja det kunne jeg tenke meg...Kanskje en sebra også? Ja hva vet jeg..... vil egentlig ta det som det kommer.... Det viktigste for meg er å være der.... lukte , se og høre..... kjenne følelsen av at hjerte eksploderer i brystet av følelser... Kjenne tårene presse og at man må svelge flere ganger for å holde de tilbake..... DET er Afrika det J

25/7/2009

Bushcamp uhhhu.

Da vi kom kjørende inn i campen trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg kjente straks at musklene slappet litt mer av. Det var laget et kjempehyggelig peissted og rundt var det alle Marilize sine ting du kan tenke, kjøleskap, koke ting, benker til å ha mat på og til og dekt bord..... litt lenger borte lå dusj og toalett og rundt omkring var det satt opp telt. Inne i teltene var det senger som var redd opp som på et hotell.

Jan Tore og jeg fikk dobbeltseng i vårt og et telt ved siden hvor det gikk an å skifte. Jeg kjente skuldrene slippe ned og begynte å glede meg over å endelig ha kommet tilbake.

Så var det rett ut for å prøveskyte for å se om alt satt der det skulle.

Klar, ferdig , gå..... Jakt neste.....

27/07/09

Klokka 5 åpner jeg sakte det ene øyet... det er bekkmørkt ennå og jeg har på følelsen at jeg har litt tid før jeg må trå ut av senga. Dette er det vanskeligste øyeblikket i løpet av hele dagen.

Jeg kjenner varmen fra Jan Tore og kryper ennå litt nærmere... stikker kanskje en hånd eller fot ut av dyna for å kjenne om det virkelig er like kaldt i dag også....brrr, det stemmer... ca 5 grader. Tenker fort at: åååå jeg vil ikke stå opp... bare ligge her resten av dagen, men vrir fort om til å tenke på alt som så kan skje i dagens jakt. Ti ville hester sliter av meg dyna (allefall er det slik det føles) og det går fort å komme i jaktklærne skal jeg love. Så er det ut å møte dagens jegere og PH’er. Blide og klare for dagens jakt er alle. Frokost 6 og ut på tur halv 7, hver eneste dag.

Idag går jeg med Gerhard, jeg er som vanlig over meg av beundring hva han kan.... det kan bare ikke beskrives. Vi starter ”in the middle of nowhere” og vi vandrer ikke mange skrittene før han bråstopper og jeg som følger, har gæværkolben hans i haka, så vrir vi av til høyre eller venstre for da har han plutselig fått ferten av dyr. Idag er det warthog. Da er han sannelig ikke lett å stoppe. Vi flyr så tornene spruter og jeg skulle sannelig ha sett den ticks som greide å hoppe .på oss i den farten... milde himmel. Så er det atter bråstopp og på nytt er geværkolben i haka mi. Vi kaster oss ned på knærne og før jeg har fått svelget peker han og sier fark (gris på afrikaan) Jeg titter og titter ser ikke annet enn gress jeg men når det blir pekt og forklart hvor den står kan jeg også øyne den. Stoooor gris J på 50 meter. Men dette er slett ikke som på skytebanen. Gresset er høyt og mellom grisen og meg er det busker. Jeg er usikker på hva jeg kan skyte gjennom så vi krabber nærmere. Jeg reiser meg opp i sakte film og tør nesten ikke se i retning av der grisen står. Kjenner hjertet slår fortere i spenningen og er livredd for at grisen skal oppdage meg. Prøver stående å legge rødpunkten i siden på grisen men syns jeg skjelver for mye. Så er det ned på kne men da ser jeg ikke grisen i det hele tatt…. Tiden begynner å fly fra meg og tankene farer gjennom hodet… hva tenker Gerhard der han står å ser jeg vimser opp og ned og ikke får bestemt meg. Til slutt tar jeg en avgjørelse å forsøke stående. Tar et dypt åndedrag og pulsen gir seg litt og i et millisekund har jeg avfyrt sinnataggen. Vi ser grisen snur seg og løper derfra. BOM? Å skyte i felten på vilt er ikke som å skyte på bane. Konfererer med Gerhard og det er bare å innse… Det var bom…. Så er det bare på’an igjen J Senere på dagen får jeg en skuddsjanse igjen og denne gangen tar jeg det med ro og da plasserer jeg skuddet riktig og får denne grisen som premie.

28/07/2009

Var alene i campen et øyeblikk og følte ånden kom over meg. Angret straks når jeg ikke kom inn med en gang på pc...... pokkers ting ....(jeg har ikke ord på meg for å være den mest tålmodige)

I dag er den store dagen. Føler nervene kommer krypende. Ikke for jakt denne gang men for bryllup.

Vi bestemte oss i juni når Jan Tore fridde, at var det et sted vi ønsket å gifte oss så måtte det være i Afrika. Så da vi satte Gerhard i gang så var jeg vel ikke helt sikker på hva som ble ut av det. Men det spillte ingen rolle så lenge reultatet var at vi giftet oss.

For et par dager siden når Gerhard sa at tirsdag kommer presten kjente jeg et lite magesug.

Trodde egentlig at dette skulle bli barnemat. Tross alt vi har jo bodd sammen noen år nå. Men allikevel sitter jeg nå her å ”aser” meg opp og irriterer meg over at jeg ikke vet hvorfor.

Har kun hatt en morgenjakt i dag. Følte at jeg trengte noen timer på å få fikset meg. Manikyr og spa får jeg ta senere. Jeg har snart tenkt å gå inn i blikkskur dusjen J Det er bare utrolig hvor takknemlig jeg er for at vi har den her. Alle de andre er ute å jakter ennå. Marilize er å fikser stedet hvor seremonien skal være… Hun har vært helt enestående.

29/7/2009

Første dag som gift kvinne. J Var ikke klar over at en ring av gull på fingeren kunne få meg til å føle meg mer… gift? … men det er altså akkurat det jeg gjør.

Dagen i går var enestående. Seremonien var fantastisk og jeg vil huske det så lenge jeg lever. Skulle tro at hjelpeapparatet vårt hadde nok med å få hjulene til å gå rundt i bushkampen. Men den gang ei. Maken til oppvartning og ærlig hjertevarme skal jeg lete lenge etter.

(og her har jeg i ettertid fått på pukkelen for å ikke være mer romantisk og lagt ut i vide og brede om mine tanker om bryllupet men det hadde blitt en laaang sidehistorie) J

30/7/2009

I dag var det tid for Blue wildebeest (gnu). En dum ku…… trodde aldri jeg skulle få meg til å jakte en men så ble jeg faktisk overtalt …. Vel…. Så vanskelig var det vel ikke.

Vi (Berthus og jeg) hadde rigget oss til ved et vannhull fra tidlig morgengry. Faktisk så er dette et fantastisk sted… Mesteparten av jaktområdene er på denne årstiden tørr og fargeløs… ikke mye frodig nei…. Men midt inne i området kommer du over steder som er grønne og frodige. Som dette stedet. Midt i det grønne, litt fuktige området, hvor alle dyr kommer for å slukke tørsten ligger det et buskas som det fint går an å sitte… Ikke akkurat lenestoler og jeg må ærlig innrømme at kroppen min ikke akkurat er skapt for harde jordunderlag. Der satt vi altså og ventet. Stille …. Musestille. … Du sitter så stille at det prikker og stikker i bena og baken er følelsesløs… Fremdeles ingen dyr. Du begynner å få hat tanker og tenker: AT jeg gidder å sitte her å pines. Du begynner å irritere deg over alt og vil gjerne reise deg opp å trampe ut derfra i trass. Men så plutselig skjer det ting. En flokk med Impalaer er på vei inn for å drikke. Selvfølgelig på feil side og det føles umulig å få snudd seg uten at en av de 30 impalaene skal få teften av deg. Med en kropp som er fra seg av spenning og samtidig smidig som en 80 åring etter å ha sittet stille i noen timer klarer jeg endelig å få vridd meg rundt i en posisjon som er tatt mer ut fra en dårlig amerikansk actionfilm enn en skytestilling. HVEM sier at jakt er lett??

Var det gnu jeg sa jeg skulle jakte? Hmm jeg gir f….. i hva det er, bare jeg får skutt noe..

Med føttene pekende oppover og resten av kroppen dreid en omgang rundt legger jeg rødpunktet i fronten på impalaen og presser av. Skuddet sitter perfekt og dyret detter der det står. Glemt er all ventetid og hat. Stoltheten over et perfekt skudd tar overhånd og jeg blir gratulert av PH.

31/7/2009.

Grisekonkurransen har jeg ikke nevnt. For gutta må dette bare være manndomsprøven. Det er om å gjøre å ha størst horn og tenner på dyr vi jakter. Tilbake til Grisekonkurransen. Det startet egentlig med Johnny og Jan Tore som snakket om hvilken av grisene som hadde størst tenner. Dette utviklet seg snart til å dreie seg om å legge ned den største grisen.

Etter en gåtur i bushen med Berthus i dag hvor vi faktisk talt nesten tråkket på en porkypine. Det var et flott syn og se. Satte vi oss ned i greenblind for å ta en hvil. Vi haddde ikke sittet så lenge før det kom en gris vandrende. OG hvilken gris… Denne hadde ikke så veldig store tenner men størrelsen var mer som en flodhest enn gris. Jeg la an og fyrte av Lillebror (supre Lillebror -357mag). Første skuddet gikk av og jeg skalv, var livredd for å miste denne men så at første skudd satt pent plassert. For å være sikker avfyrte vi et til. Grisen snudde sakte og sjanglet inn i buskene.

Vi hoppet ut av blindet og startet med å løpe etter den. Berthus sa jeg skulle fyre av et skudd til og med skjelvende hender i stående stilling og med løpepuls fyrte jeg av 3 skuddet.

Da vi kom helt bort kunne vi konstatere at grisen var død. Sikkert av første skudd men det er greit å være sikker. Hvilken gris…. Den største som hadde blitt tatt på ti år ble jeg fortalt. Og var jeg noe stolt da. Jente og tatt den største grisen av alle. J

01/08/09.

I dag er det avreise dagen. Det er alltid like vemodig å pakke kofferten. Bushcampen blir også pakket. Dette har vært mitt hjem i kun en uke men takket være menneskene som vi etter hvert er så godt kjent med er det alltid like trist å tenke at det er et helt år til neste gang vi sees. Marelize min Afrikanske forlover J og Gerhard min Afrikanske father J Berthus min virkelig gode følgesvenn i bushen. Lorraine, verdens beste ungdom. Hendrik og hans flotte kone på stedet hvor vi jakter. En ny bekjent har jeg også fått i år. En ung gutt som heter DJ. Har visst jobbet hos Gerhard mange ganger.

Siste vi gjør etter å ha fortært enda en god lunsj er å ta klassebilde. Vi samles og knipser bilde.

Så var atter en afrikatur over. Over en dags reise står foran meg. Som alltid har jeg ikke noe lyst til å reise hjem igjen.